Mye kan sies om det å skrive en masteroppgave, og det meste vil nok være av en smertefull karakter. På den kronglete veien til god magefølelse, har det stått en gjeng fine mennesker i hver sving og heiet på meg. Disse skal nå få sin behørige takk!
Jeg vil takke mine to veiledere for deres tro på prosjektet. Rune Krumsvik utfordret meg til å gjøre deler av arbeidet direkte i Second Life og å til levere masteroppgaven som et video paper. Bjørn Jæger har vært med fra Australia og ofret nattesøvnen for å være min mentor i den virtuelle verdenen. Å ha to veiledere med ulik faglig bakgrunn har vært nødvendig og viktig. Fra hvert sitt ståsted har de bidratt til kritiske samtaler og utøvet tålmodighet, entusiasme, motstand og oppmuntring gjennom hele prosjektet.
Takk til kjente og ukjente livreddere i Second Life som kunne mer enn meg og har vært villige til å lære meg det jeg trengte av tekniske ferdigheter for å fullføre oppgaven. Rammen og Kita: Nettene i SL ville aldri blitt de samme uten dere.
Lesesalfolket og ansatte som har bidratt til å korte ned på lesetimene, men som jeg ikke hadde klart meg uten, fortjener også en stor takk. Takk også til mine tålmodige hjelpere Ingeborg, Solveig, Andreas og Elisabeth som har lest og kommentert og sagt fra når de ikke forsto.
Takk til den nærmeste familie og venner for
daglig støtte
og oppmuntring, og for livsnødvendige avbrekk i arbeidet.
Andreas kan selvfølgelig ikke takkes grundig nok så her
får jeg bare nøye meg med et stort og uendelig TAKK! Jeg
vil også takke mine barn Sverre og Rakel, som synes mamma er best
uansett!
Før jeg startet med oppgaven hadde jeg aldri satt min fot i en tredimensjonal virtuell verden. Å jobbe i og med dette miljøet har vært morsomt og spennende og i seg selv en stor kilde til motivasjon.
Vil du være med, så heng på!
Bergen, 3. oktober 2009
Kristine Ludvigsen